PRETEND, THE LAST CHANCE

Grå i huden

Nicky's POV

"Ta telefonen din forbannede jævel..." mumler jeg irritert mens jeg holder telefonen mot øret.

"Hallo."

"Adam. Takk Gud din forbanna jævel. Har du fått det til ennå?"

"Nei, jeg jeg kommer meg nærmere, men jeg vet ikke hvordan jeg får stoppet han ennå." han er hard i stemmen. Tydelig irritert.

"Vi kunne kanskje prøve-"

"Hyyyysj Tarick, hold kjeft jeg snakker med Adam." sier jeg strengt og dytter han fillete unna. Han løfter bare hendene overgivende og går unna til jeg er ferdig.

"Har dere funnet ut hvor Kendall er ennå?" spør Adam urolig mens han kjører.

"Hør bro, jeg har everything under kontroll. Jenta er hjemme. Vi kommer oss bare ikke inn. Jeg tror ikke hun slipper inn noen andre enn deg heller."

"Dere kommer dere ikke inn... og du har alt under kontroll? Hører du selv hvor rart det høres ut?" spør han bare.

"Ikke ødelegg Adam. Kutt ut."

"Thunder er inne i alle fall." jeg snur meg og ser på Tarick som nettopp snakket. Han ser mot et av vinduene på kjøkkenet. Han stirrer på oss gjennom vinduet. Plutselig hopper han ned fra stolen han satt på og forsvinner fra der vi kan se han.

"Han er vel ikke smart nok til at vi kan be han hente Kendall?" spør jeg og ser på Tarick.

"Er du dum?" kommer det fra telefonen. Adam.

"Adam, jeg snakket ikke til deg. Kutt ut. Vi prøver bare å tenke h-" jeg stopper opp før jeg ender ordet. Alle stirrer på Thunder som plutselig er utenfor og kommer joggende mot oss. Han kom fra en annen side av huset. Så vi så ikke hvor han kom ut fra.

"Nicky? Er du der?"

"Eh ja. Jeg er her, fortsatt. Uhm..." jeg ser forvirret på hunden. Han stopper opp ved Clay og Tarick.

"Hva er det?" spør Adam utålmodig.

"Thunder kom nettopp ut... Og han var inne i huset for bare sekunder siden." Adam bruker noen sekunder på å tenke.

"Finn ut hvor han kom fra, og kom dere inn i huset og hent Kendall. Hvis ikke, bryt dere inn."

"Adam det er innbrudd uansett hvor vi går inn så lenge  hoveddøra er låst." påpeker jeg.

"Bare pell dere inn!" Adam legger på irritert. Jeg himler bare med øynene og legger telefonen tilbake i lomma. Regnet har gitt seg. Nå er jeg bare klissbløt over alt og bokseren klistrer seg til rumpa. Ubehagelig og ekkelt.

"Nicky, kommer du?" jeg ser på Tarick. De er på vei rundt huset. Jeg gir han et kort nikk og går etter dem.

Kendall's POV

02:30

Lyden av dørklokka ble jeg fort immun mot.

Håret mitt har ikke på langt nær tørket. Jeg sitter fortsatt på midten av senga med beina i kryss. Rundt klokka to ga gutta opp å prøve å komme seg inn. Jeg vet at de var utenfor her. Jeg vet at de prøvde å finne en vei inn, men fant ingen. De hadde heller ikke noe de kunne bryte seg inn med. Så de dro. Sikkert for å få tak i noe de kunne knuse vinduer med eller sprenge opp dører med. Så her har jeg sittet lenge uten noen forstyrrende lyder. Stirret fremover i det mørke lyset. Øynene renner som om de skulle hatt verdens største bihulebetennelse. Men jeg gråter ikke. De bare renner av trøtthet. Oppgitthet. Slipper bare ut unødvendig væske fra kroppen.

Eller ganske nødvendig. Jeg føler meg ganske tung nå. Sliten, trøtt og lite i stand til å gjøre noe.

Jeg kan høre min egen puls hele tiden. Langsom og like slapp som resten av meg. Jeg snur på hodet og kikker på PC'en min som ligger på nattbordet. I et lite øyeblikk blir jeg sittende og tenke på om jeg skal gidde å gjøre noe. Hvorfor ikke bare sitte her resten av livet.

Som sikkert ikke blir så lenge, en gang må jeg ha mat. Men hva med om jeg ikke gidder å hente noe.

Jeg strekker meg etter PC'en. Plukker den opp og merker at den plutselig føles mye tynger enn den vanligvis er. Jeg setter den foran meg og dytter opp skjermen. Lyset treffer meg som en knyttneve. Jeg kniper med de våte øynene mens lar bare lyset trenge på. Facebooken min er åpen og en ulest melding ligger innenfor. Jeg ser på navnet. Stirrer på det. Biter sammen tennene.

Luke.

Jeg trykker på meldingen. Leser den. Men til en forskjell fra alle andre ganger, går ordene inn i hodet og rett ut igjen. Som om det ikke bare er dørklokka jeg har blitt immun mot. Men også trusler og ord fra han.

*For et sunt forhold dere to har. Han holder ting hemmelig for deg. Og du sitter der i timevis og rører ikke en muskel.*

Jeg ser bare på meldingen. Ingen uttrykk. Som om det var noe fullstendig uviktig. Jeg lukker bare PC'en forsiktig og sitter og stirrer fremover igjen som i sta. Så gir PC'en fra seg enda en lyd. Jeg åpner den opp igjen.

*Hva? Er du for slapp til å engang svare? Er vel bare en person å skylde på her.* 

Jeg  blir bare sittende uten å røre på hendene. De ligger bare pent plassert unna tastaturet.

*Noen blir visst nødt til å tvinge deg til å røre på deg.*

Jeg bare ser på meldingene som kommer inn. Uten at jeg rører en muskel. Uten at jeg lar noe av det trenge inn i hodet på meg. Om det er creepy? Hell yes, men jeg er så vant med det, at jeg vinner uansett hva han skriver.

"Skal jeg fortelle deg en ting? Du minner meg om et lik der du sitter. Grå i huden, rører ikke en muskel. Helt dø."

Jeg ser opp. Foran vinduet, hvor gardinene nå er trukket unna. Jeg lukker PC'en og legger den tilbake på nattbordet. Jeg reiser meg og går bort til skapet, får på meg en militærbukse som er mer til utebruk, og en svart t-skjorte. Jeg drar på meg et par svarte ankelsokker mens jeg holder blikket på fyren som står der.

Jeg stopper opp. Står stiv og ser på han. Med det nokså døde blikket mitt. Jeg er enig i at jeg er grå i huden. Øynene er våte, men renner ikke.

De gråter ikke.

"Jeg må si, de gutta ga opp for lett. Det er ikke så vanskelig å klatre opp til et ulåst vindu i andreetasje." han holder armene i kryss.  Jeg holder meg stum. Ser bare på han med et nokså avvisende og truende blikk. Men det er samtidig tomt. Når han bare står og ser på meg, ser han bare fristet ut. Som om han ser på noe han aldri får. Nokså sant.

"Gad, jeg klarer aldri å bestemme meg for om jeg vil rundpule deg, eller drepe deg."

Jeg legger hodet på skrå som en creepy jente fra en skrekkfilm. Holder det samme blikket.

"Jeg hadde satset på det siste." svarer jeg bestemt og lavt. Han smalner litt i øynene. Ser skeptisk på meg.

"Men så er det den ene lille tingen du aldri får med deg." jeg rører meg ikke. Står der stiv som en stokk, uredd med hodet litt på skrå og grå i huden. Han ser litt spørrende på meg men prøver å skjule det.

"Det heter ikke drepe, Luke."

----------

3 KAPITLER IGJEN

Dere trodde vel ikke vi kunne få en passe fredlig slutt? Hell nah, vi må jo få tilbake de som ødelegger alt til slutt. Or what?