PRETEND, THE LAST CHANCE

Dra til helvete

03:30

Hvis jeg bare skrur på alle lysene i huset, hva vil han gjøre da?

Hvis jeg prøver å ringe politiet, hva gjør han da?

Jeg står rett innenfor utgangsdøra, hvorfor ikke bare løpe ut?

Jeg ser bort på Thunder. Jeg kan se han med hjelp av lyset fra månen utenfor. Det skinner gjennom vinduet. Han ligger på sofaen og ser på meg. Jeg hører etter hver eneste lyd som treffer ørene mine.

Er han oppe?

Er han nede?

Jeg stiller meg med ryggen inntil veggen, da er det umulig å dra igang et bakholdsangrep. Jeg har skrudd av lyset på telefonen. Holder den tett inntil meg og bare stirrer ut i mørket. Jeg ser hvor alle vegger og dører er. Månen ute lyser gjennom vinduene, så jeg er ikke helt blind.

"Fyh faen..." hvisker jeg lydløst til meg selv. En enkel tåre triller ned venstre kinn. Telefonen gir fra seg en vibrasjon igjen. Jeg skrudde av lyden for å forhindre at jeg ble dødens skremt. Jeg ser på skjermen. Nok en melding. Det var ikke nok med den siste i sta.

UKJENT NUMMER: *Å løpe ut døren ved siden av deg må være det dummeste du finner på.*

Jeg skrur fort av telefonen og smeller hånden på lysbryteren på andre siden av meg. Det skjer ikke stort. Strømmen er borte igjen. Skal jeg få på noen lys, må jeg ned i kjelleren og fikse sikringen.

Han vet i hvert fall at jeg står her. Det er ikke snakk om noe annet. Jeg ser meg over alt hele tiden. Kikker kort ut vinduet også. Det er ingen utenfor. Men jeg er redd noen plutselig skal dukke opp og gripe tak i meg om jeg prøver å stikke av.

Jeg klemmer hardt rundt telefonen.

Som om den skulle hjulpet deg nå Kendall. Hva skal du gjøre? Ringe noen og ende opp som morgendagens biff? Hah! Patetisk...

Okei, trappa er rett foran meg. Jeg kan velge å løpe opp. Men hvis denne fyren er ute etter å faktisk ta livet av meg, skal det ikke mer til enn et bra sikte og en pistol jeg vet han har.

Blir jeg stående her, må jo noe snart skje.

Thunder hopper plutselig ned fra sofaen. Han løper rett forbi meg og bort til terrassedøra. Jeg blir stående stiv og se på han. Han stopper opp foran glassdøra og ser opp på den. Prøver å åpne den, men vet ikke hvordan man vrir om låsen.

Plutselig kommer en svart skygge gående fra Thunder sin venstre. Jeg stivner til. Skjelver hardt i hele kroppen. Biter sammen tennene og sperrer opp øynene mens tårene ligger rundt dem.

Skyggen, som dannes til en skyggelagt kropp, låser opp døra og åpner den. Thunder løper ut. Så blir døra lukket igjen. Han låser. Så snur han på hodet. En hette ligger over det hodet.

Hettegenser... og en mørk bukse. Tunge sko som lager lyd når man går. Når det går opp for meg at han ser på meg, må jeg bare gjøre noe. Jeg kaster meg vekk fra veggen og løper opp trappa. Da hører jeg løpende skritt fra tunge sko nede. Jeg løper opp mens adrenalinet tar over. Jeg tror ikke engang hjertet husker å dunke.

Jeg kommer meg opp. Stopper opp en meter foran trappa og snur meg. Der kommer fyren løpende opp trappa bak meg. Jeg spurter mot rommet mitt og smeller igjen døra så hardt jeg kan bak meg. Låser igjen og setter meg foran døra. Jeg puster fort, tungt og vondt. Jeg legger hånden over hjertet for å kjenne etter om jeg i det hele tatt lever ennå.

Du lever ennå Kendall. Nå må du ta deg sammen. Vet du hvor mange som ville hatet at du dør i dag?

Innvendig blir jeg bare sint på meg selv fordi jeg ikke tar noe til sjanser. Det eneste jeg har gjort er å løpe opp trappa med fyren like bak meg.

Utvendig er jeg redd, skjelven, nær gråten, og stiv.

Jeg er så stille som mulig. Noen røsker i dørhåndtaket. Jeg bruker hælene til å dytte døra nærmere karmen selv om det er låst.

Grav føttene ned i gulvet Kendall. Bruk de barbeinte føttene til noe.

Jeg bruker også hendene til å klore meg fast i gulvet. Alt for at denne døra ikke skal gå opp.

Det blir stille i noen sekunder. Så stille at jeg kan høre mitt eget blod flyte rundt i meg. Jeg holder pusten. Det røsker ikke i døra lenger. Det er fullstendig stillhet. Jeg stirrer rett frem med store øyne.

Nå går det bra. Det er ferdig nå. Trekk en god pust, og senk skuldrene...

Åtte skudd treffer låsen på døra jeg sitter inntil. Jeg skriker og kaster meg unna.

Bare glem det!! Det går ikke bra! Det er ikke ferdig! Hold pusten og hev skuldrene igjen!!

Kendall du dør nå!!

Jeg snur meg kjapt og drar meg selv bortover mens jeg ser på at døra blir slengt opp.

Bak den døra, står den samme skyggelagte kroppen. Bred over skuldrene. Hette over hodet. En pistol i høyre hånd. Jeg lar vær å puste. Han kaster fra seg våpenet og går mot meg med truende skritt. Jeg kaver meg opp på beina. Går bakover med ristende bein.

Til tross for at jeg bare har på meg truse og en stor hettegenser, koker blodet mitt over.

Hvor mye dritt har du gått gjennom Kendall? Har ikke du vært innom verre ting enn dette? Hvor ble det av den bitchen du var for et halv år siden? Har du bare kvittet deg med henne? Hvor er det trøkket alle vet du har?

Jeg får så lyst til å ta livet av den indre stemmen min nå. Den er visst mye tøffere enn det jeg er. Hva skal jeg liksom gjøre? Det står en fyr foran meg, mye høyere, større muskler, og med klare planer. Jeg står her, uten bukser, aner ikke hva jeg skal gjøre.

Skrittene hans går plutselig fortere. Jeg trekker meg enda fortere bakover til jeg treffer veggen med ryggen. Tårene er ikke noe å se bort ifra. De kommer når de vil. Jeg tørker de vekk ettersom de kommer. Gråter jeg for mye, mister jeg klarheten i synet. Selv om det ikke er mye til lyd i rommet. Jeg tar tak i gardinen og drar den opp så månelyset kommer inn i rommet.

Dessverre treffer lyset bare senga. Ikke ansiktet på denne fyren. Jeg blir stående og stirre i full angst. Stresset i kroppen er større enn noen gang.

"HVEM I HELVETE ER DU??!!!"

Der var det den indre stemmen som fikk nok av å vente. Ja, jeg skrek bare ut. Av en eller annen grunn gadd ikke Kendall å vente mer.

Han legger hodet på skrå. Stopper opp. Han står ikke mer enn tre meter unna meg. Jeg legger armene inntil meg som forsvar.

Det blir for lenge å vente for han. Han tar de siste tre meterne og griper tak i meg. Drar meg ned i gulvet med et hardt og vondt dunk. Skulderen får et hardt slag av gulvet.

Jeg bruker begge armer og begge bein for å få han til å rygge. Slutte å ta på meg. Til slutt griper han et godt tak i håret mitt, helt ned til bunnen og drar meg opp på beina. Jeg skriker til mens han går med meg labbende etter bort til senga. Jeg blir dyttet ned på senga. Slipper ut et høyt stønn fra helt nede i magen da ryggen treffer senga hardt.

Jeg rekker ikke å komme meg unna. Han setter seg oppå meg. Under hodet mitt er det ingen madrass eller dyne. Kanten på senga ligger under nakken min. Så nakken blir strukket bakover. Jeg prøver å dytte han unna med armene. Jeg biter sammen tennene.

En hånd er plutselig ved stringtrusa mi. Jeg skvetter til, det skal jeg si. Tennene må da snart sprekke opp. Jeg biter dem sammen så hardt som jeg kan. Tårene kiler nedover kinnene og treffer ørene mine.

Han retter seg litt opp i ryggen. Han sitter midt i månelyset fra vinduene nå. Kun med hetta som skyggelegger ansiktet.

"DRA TIL HELVETE!!" jeg skriker av full sinne. En av hendene mine kommer seg løs. Jeg river av den store svarte hetta på genseren. Månelyset treffer ansiktet hans så jeg kan se det.

Jeg kjenner det ansiktet.

-------------

BOKA FORTSETTER DEN 16. NOVEMBER!!!

(Waiting for reaksjoner:)