PRETEND, THE LAST CHANCE

Snakker med hunden

17:00

Jeg går kjapt inn døra hjemme og lukker den bak meg. Låsen vrir jeg om før jeg sparker av meg skoene. Jeg går videre inn i huset og møter på Thunder med en gang. Han hopper på meg så jeg nesten går over ende, men holder meg på beina, heldigvis.

Nå er det bare å sette i gang.

Jeg skal faen ikke tape mot Adam denne gangen. Døra er låst, så nå mangler jeg bare å sjekke alle vinduer, og til slutt terrassedøra. Burde ikke være så vanskelig. Thunder ser rart på meg mens jeg går rundt og sjekker alle vinduer. Han bare står der forvirret og føler meg med blikket.

"Jeg er ikke gal altså, det er bare en fyr som mest sannsynlig kommer og kidnapper meg, så jeg må bare stenge av hele huset." smiler jeg til han og sjekker vinduene på kjøkkenet. Jeg må virkelig slutte å snakke til hunden min. Jeg blir gæren. Han kommer aldri til å svare meg.

Men den dagen han plutselig svarer, den dagen skal jeg sparke alle som har kalt meg gal i leggen.

Jeg småjogger bort til stua for å forsikre meg om at jeg sjekket vinduene der i sta.

"Da var det andre etasje..." sier jeg til Thunder og går opp trappa.

Som dere hører, kommer jeg nok ikke til å slutte å snakke til han heller. Kall meg gal.

"Gjett om han aldri kommer seg inn nå." sier jeg stolt til meg selv og begynner med vinduene på alle rommene oppe. Jeg får lukket alt. Så går jeg inn på rommet mitt og rett inn på det lille badet som hører til rommet mitt. Jeg merker at det står på gløtt, men ikke stort nok til at noen kommer inn. Men selvfølgelig lukker jeg det helt uansett. Heheh...

Jeg klapper sammen hendene en gang og er fornøyd med det jeg gadd å gjøre nå. Adam kommer seg aldri inn.

"Hah, ta den Adam." sier jeg stolt og smiler før jeg går ut av badet.

Plutselig hopper hjertet førti meter i været og kroppen min følger etter da jeg plutselig legger merke til at jeg ikke er så veldig alene som jeg trodde. Jeg skvetter så hardt at jeg dunker albuen i veggen bak meg.

"Helvete da!" roper jeg og ser stygt på Adam som står midt i rommet mitt med armene i kryss og ser rart på meg.

"Hva søren er det du holder på med'a?" spør han rart. Jeg gnir meg irritert på albuen etter jeg slo den i veggen og ser surt på han.

"Jeg prøver liksom å være litt smart her, men du ødelegger." svarer jeg bare og slutter å gni meg på armen.

"Du prøver å være smart? Da trenger jo ikke jeg ødelegge engang. Du klarer det fint selv." svarer han bare. Jeg slipper armene slapt ned langs sidene på meg.

"Kan ikke du bare trylle deg ut av rommet mitt like fort som du kom inn?" spør jeg bare oppgitt.

"Vent litt, du så meg ikke da du gikk rett forbi meg og inn på badet?" spør han og ser rart på meg.

"Vent, jeg trodde du kom inn mens jeg var inne på badet." svarer jeg og peker ba meg mot baddøra.

"Jeg sto da her da du gikk inn. Du gikk rett forbi meg." svarer han.

Wow... nå føler jeg meg i alle fall dum.

"Okei, men nå som du har hatt det lille skremmeshowet ditt, hade bra." smiler jeg og viser tegn til at han kan forlate Kendall's Casa.

"Har ikke du glemt noe?" spør han og smiler mens han legger hodet på skrå.

"Nope, tror ikke det. Hade." jeg går bort og dytter han i ryggen mot døra. Men han bråstopper så jeg ikke får flyttet han en millimeter til.

"Du kommer ikke så lett unna." sier han bare der han står bom fast som støpt i gulvet. Mens jeg bare står der og prøver å skyve han bortover gulvet, kaster han armen bak og rundt meg. Uten at jeg helt fatter hva han driver meg, står jeg plutselig foran han.

"Mitt hus." sier han og ser på meg.

"Jeg vil ikke dit jeg." svarer jeg bare.

"Men det var synd." smiler han bare. Jeg liker ikke det derre jeg vinner smilet hans assa.

"Nei det er da ikke synd! Hvis det er noen det skal være synd på så er det de-" han avbryter meg med å bare løfte meg opp fra gulvet. Jeg ender opp med å ligge med nedre del av magen på den brede skulderen hans. Han holder armen stramt rundt hoftene mine, så å riste seg av, går ikke.

"Døøøh, jeg blir sliten." sutrer jeg.

"Du kunne valgt å bare gå bort til meg da. Men så lettvint skal ikke Kendall gjøre det." svarer han bare.

Å nei... nå kommer trappene...

"IKKE MIST MEG!!" skriker jeg plutselig når jeg merker at han går et trinn ned.

"Hvor mange ganger har jeg løftet deg ned en trapp?" spør han bare og stopper opp øverst i trappa.

"Vet ikke, hundre?" svarer jeg bare rart.

"Og hvor mange ganger har jeg mistet deg?"

"Tja skal i se... det var jo den gangen-"

"Ikke prøv deg." avbryter han meg. Vi begge vet at han aldri har mistet meg. Jeg må bare gjøre alt jeg kan for å liksom vinne. For vi alle vet at jeg har rett selv om jeg tar feil.

"Thunder! Bit han i leggen!" roper jeg og ser på hunden som står øverst i trappa mens Adam går ned.

"Da mister jeg deg i hvert fall." svarer Adam selv.

"Oja... vent til han har satt meg ned!" roper jeg til Thunder igjen.

"Når skal du skjønne at den hårballen aldri kommer til å svare deg?" spør Adam og setter meg ned på gulvet rett innenfor inngangsdøra mi.

"Mark my words, den hunden kommer til å snakke. Han har da lært seg alt mulig annet." svarer jeg bare. Han letter bare på brynene og peker ned på skoene mine.

"Må jeg bære deg?" spør han med et bestemt blikk.

"Jeg klarer å gå selv jeg tenk." svarer jeg bare og drar på meg skoene.

"Det er det ikke mange som tror." svarer han bare og går etter meg når jeg går ut døra.

"Kom'a Thunder." sier han innover i huset. Thunder kommer spurtende og tryner nesten ned de tre trappetrinnene ned fra inngangspartiet. Bare nesten...

-------------

Heeey I'm back. Kind of. Driver fortsatt med noen gode gamle forberedelser til neste boka på backup brukeren. Også må jeg finne ut hvordan i helvete denne boka skal ende også. Masse shit som må gjøres, og jeg utsetter alltid ting til siste liten. Huff...

Kjett å væra lat si. Ællti no å gjøra.