PRETEND, THE LAST CHANCE

Den dagen slipper jeg unna

SØNDAG 10:00

Jeg våkner av meg selv. Jeg åpner øynene og strekker meg automatisk litt i ryggen så jeg hører en liten knekk.

Behagelig.

Jeg snur meg rundt og skvetter litt da jeg plutselig ser Adam ligge der ved siden av meg og sover tungt. 

Så kommer jeg på alt som skjedde i går. Tanken på det får meg til å smile for meg selv. Jeg ruller over på magen og lener meg på albuene. Jeg blunker et par ganger mens jeg stirrer på han. Han ligger på magen med armene under puta. Trynet er trøkket langt ned i puta og dyna ligger over han til den når midten av ryggen hans. 

Denne gangen er det jeg som er våken. Det kommer til å bli jeg som vekker han. Og jeg vet jeg er irriterende. Så dette skal bli gøy. Jeg snur meg kjapt og ser at Thunder har slått seg ned på sofaen under vinduet. Jeg ser tilbake på Adam. Håret hans står til alle kanter. 

Det sier seg kanskje selv. Med tanke på hva som skjedde her etter vi gikk lei av å se på film.

Hint hint...

"Adam?" forsøker jeg meg. Jeg rører han ikke ennå. Sjekker bare om han er våken. Etter den tausheten jeg får tilbake, er han ikke det. 

"Adam." prøver jeg igjen. Han svarer ikke. 

Hva gjør vi da? 

Slår han? Heller et glass vann i hodet på han? Dytter han ut av senga? Hopper på han?

Mange gode forslag... men hvilken av dem gidder jeg å prøve meg på? 

"Adaaaam." sier jeg oppgitt. Han sover ennå. Jeg prikker han smått på skulderen. Det hjelper lite. Jeg begynner å skjønne hvorfor det er så kjedelig å vekke meg når jeg er trøtt. 

"Åh, idiot..." mumler jeg og går ut av senga. Jeg går bort og drar på meg genseren hans. Som forresten må vaskes og brukes av han igjen snart. Den digge effekten av den driver å forsvinner sakte men sikkert. 

Jeg setter håret lett opp i en løs dott og blir stående og se på Adam. Han sover ennå.

Herregud, hvem sover så tungt? Ehem...

Da får vi angripe han da. Det høres morsomt ut. 

Jeg går helt bort til sengekanten og tar frem armene. Kjapt prøver jeg å skremme han ut av søvnen. 

Men så er det jeg som får igjen for det.

Dette kalles lite gjennomtenkt folkens. Ikke prøv det.

"Fy faen." hører jeg han bare si før han snur seg dritkjapt rundt. Jeg blir grepet tak i og kastet rett over han og på andre siden av han der jeg lå i sta. Jeg prøver å krabbe unna.

Tror jeg skriker litt samtidig også.

"Slipp!" ler jeg frem som en tulling og krabber unna han i full panikk. Jeg har først planer om å komme meg mot enden av senga og krype ned fra senga. Men så fort jeg når kanten, tar han tak rundt anklene mine. Jeg prøver fort å sparke han vekk. Men med den styrken hans, holder han igjen. Jeg griper meg fast i kanten med hendene så han ikke skal greie å dra meg til seg.

"Slipp da, irriterende lille jævel." sier han og drar hardt i beina mine.

"Slipp selv! Det er mine bein!" svarer jeg og prøver å sparke han.

"Neste gang skal jeg helle iskaldt vann i hodet på deg." jeg prøver å dra kroppen min fremover. 

Plutselig kjenner jeg at han slipper den ene ankelen min. Jeg prøver å sparke vekk den andre hånden hans også. Men det rekker jeg ikke før han trekker hettegenseren opp mot ryggen min og smeller hånda på rumpa mi. Jeg roper og slipper taket i kanten av ren refleks. Han får dratt hele meg til seg og jeg forsvinner under dyna hans. Det eneste som er utenfor dyna nå, er hodet til Adam sammen med skuldrene hans. 

"Slipp, det er varmt under her." sier jeg og prøver å få vekk armene hans.

"Trodde du likte varmen jeg." svarer han.

"Jammen ikke sånn varme. Det er greit hvis jeg vil under her selv. Ikke når du har dratt meg under her." svarer jeg og prøver å finne ut hvor hendene hans befinner seg. Den ene holder rundt håndleddene mine. Den andre har jeg ikke funnet ennå. 

"Ligg i ro da, du spreller så fælt." sier han og gliser litt. 

"Det er jo rart." svarer jeg sarkastisk. 

"Hvis du ikke slipper meg nå, må du lage frokost." sier jeg bestemt og holder meg i ro til han har svart.

"Jeg trenger bare å lage mat til meg selv, så ender du opp med å måtte lage frokost selv uansett." 

Oja, du skal ta den ja... Greit det.

"Jammen... åååå. Jeg blir så oppgitt." sier jeg stakkarslig og lar hodet falle på armen hans som bevis på at jeg gir opp. Jeg hører bare at han gliser lett. 

"Thunder, angrip Adam." sier jeg som et siste forsøk.

"Nå er du virkelig desperat." kommer det fra Adam.

"Hva annet har jeg å gjøre da? Jeg kommer meg ikke ut herfra med det første." svarer jeg han.

"Du kan jo bare spørre pent, så slipper jeg." svarer han. 

"Hah! Jeg spør ikke deg pent om ting. Hva faen tror du om meg?" jeg føler at han himler med øynene. Det får han bare gjøre.

"Ditt valg, spør pent så slipper jeg. Og hvis ikke, blir du her." svarer han. 

Faen også da.

"Slipp meg." sier jeg bare kommanderende.

"Ikke bra nok." svarer han.

"Dra deg vekk så jeg kommer meg opp." 

Jeg tror ikke det der var noe bedre, for å være helt ærlig. Men jeg spør ikke pent, ikke til han. Det må faktisk være en annen måte å komme seg unna dette her på. 

"Okei, skal vi endre litt på det da. Hvis du ikke spør pent, tar jeg tilbake genseren også." 

Nå er han kravstor her. Og han får ikke meg til å spørre pent om noe som helst. Jeg er ikke sånn jeg tenk. 

Jeg kunne jo prøvd å kaste han av så han lander på gulvet, men da må jeg bygge muskler først, og det gidder jeg ikke. Jeg kunne prøvd å kile han, men da må han bli kilen først, og det gidder jeg heller ikke. 

"Vet du hva? En dag må du på do, og den dagen, den dagen slipper jeg unna." 

--------------

Mange som ble stolte av meg da jeg la ut et kapittel FØR jeg pleier å stå opp. Tusen takk, very proud sjæl. 

Litt interessant hvordan dette kapittelet egt ble. Satt liksom å hørte på ULOVLIG av TIX mens jeg skrev det. Så må da være et eller annet rart inni her. Idk.

Q: Hvem tror dere duden som brøt seg inn hos Kendall er? Who the f*ck is he? (Or she?)

Ser det er noen av bøkene mine som nærmer seg 100k nå. Det er jo ganske morsomt da. For meg i hvert fall. 

Boka ligger fortsatt på 1. plass i Teenfiction/ungdomsfiksjon. Angrer på at jeg ikke noterte ned datoen den havnet der sist. Føler den har ligget der ganske lenge nå.